lulltove

Når jeg tenker over det er jeg faktisk veldig glad i kroppen min:

Den passer helt fint til meg som er 51 år. Den har forandret seg, men det har også jeg gjort sammen med tankene jeg har om meg selv. Det har ikke alltid vært sånn.

Kroppen er en venn og ikke en fiende som skal bekjempes. Vi har en tendens til å se på kroppen som en adskilt del av oss selv. Tenker at den ikke fungerer godt og at den ikke er bra nok. Ser ikke bra nok ut, lagrer fett på de feile plassene osv osv. Jeg tenker at vi kan være takknemlige for kroppen vår, fordi den bærer oss rundt og er så fantastisk at den er i stand til å føde barn og amme dem og lar oss få ta del i de store mysteriene i livet.

Jeg har store deler av livet mitt brukt energi på å være misfornøyd med hele eller deler av kroppen min. Da jeg var 30 så jeg flott ut, da jeg var 40 kunne jeg ikke skjønne hvorfor jeg var så misfornøyd da jeg var 30, det var jo nå jeg hadde grunn til å være misfornøyd, osv, osv..... Aldri glad og takknemlig.

I stedet for takknemlighet forer vi kroppen vår med dårlig mat og et for mange stillesittende liv. Hvor er logikken? Vi passer på at bilen får riktig drivstoff, at bikkja får spesialfor, men oss selv er vi ikke så nøye med.Mange av oss bruker oss selv som søppelbøtte. Hvorfor gjør vi det? Vi vet jo egentlig så utmerket godt hva som er bra for oss, så hvorfor fortsetter vi å straffe oss selv på denne måten? Er det mangel på respekt for oss selv?

Det er så lett for oss å si hva andre skal og bør spise for å holde seg slanke og spreke og friske, men vi lever ikke sånn selv. Nå er jeg så lei av å ha det sånn, at nå er det helt nok!!!

Dette var et oppgjør med meg selv, og kanskje en tankevekker for andre.

LML